Finnskogleden er en 240 km lang merket vandringsled i Hedmark i Norge og Værmland i Sverige fordelt på 15 etapper. Et informasjonshefte med kart over leden fåes kjøpt på flere bensinstasjoner, bokhandlere og informasjonskontorer i området. Til dette grenseområdet mellom Norge og Sverige slo mange finner i fra Savolax og Tavastland i Finland seg ned på 15 og 1600 tallet. De bragte med seg en kultur som har overlevd helt opp til våre dager. Så sent som for 40-50 år siden kunne man treffe på folk i skogen som pratet finsk i dagligtale. Leden byr på mystikk og spenning bevart i hus og gamle stier i fra denne tida. Noen av disse gamle finne husene kan du som går leden overnatte gratis i. Du kan dessuten treffe på alle de fire store rovdyrene våre ulv, bjørn, gaupe og jerv her uten at noen vandrere blir spist av den grunn. Jeg gikk deler av leden i fjor og fikk meg et minne for livet. Startet i fra Kvesetberget som ligger på grensa mellom Åsnes og Grue kommuner rundt klokka 19.30 en solfylt Julidag i 1997. Den første delen av turen gikk rett øst slik at jeg kom inn på Finnskog leden ved Gråberget. Etter noen minnutters gange treffer jeg på ei elgkolle med kalv på Namnå-Rotna veien. De travet avgårde mellom furuer og moserabber. Myggen var hissig. Kom frem til Smågårdsætra ved solnedgang der jeg slo opp teltet for den første overnattinga. Neste morgen var det lett overskyet. Sola kom frem da jeg var på vei opp langs Aurbekken. Fjellskog aktig på toppen, men skjemmet av mye flatehogst med skogsmaskin. På vei ned i fra Øyvatnet flyr den første tiuren opp. Senere ble det nok totalt en 40-50 storfugl jeg fikk se. Går forbi en gammel laftet stall etter gamle dagers hoggere. Kommer ut på riksvei 202 og følger denne et par hundre meter til Damstjenn. På andre siden av Damstjenn sitter det en kar og fisker. Første kontakt med folk på turen. På vegen opp til Gråberget er det bratt og det begynner å styrtregne. Kommer kliss blaut fram til Gråberget som i dag er en vakker hyttegrenn plassert rundt den gamle finneplassen Gråberget. Setter opp teltet i styrtregnet mens jeg forbanner værgudene. Da teltet er oppsatt koker jeg opp litt te, spiser middag og sovner. Dagen etter er det strålende solskinn. Etter at klær, sko og telt har blitt tørre i sola legger jeg i veg nordover på Finnskog leden. Pen granskog ned til Gransjøen. Voldsom stigning opp til Gransjøberget der det står en riksvarde på grensa mellom Norge og Sverige. Leden går i sikk sakk langs grensegate til Elgklinten som er 634 meter høy. Veldig bratt opp og ned til toppen. På toppen skal det finnes en kaldtvannskilde man kan drikke av. Vel nede i fra Elgklinten bærer det igjen opp på en ny topp som heter Heiberget og inn i Norge over noen fine furumyrer. På enden av myra skremmer jeg opp en tiur som lander litt lenger nede i lia. Fasinert følger jeg etter den og enser ikke at leden tar av til høyre. Etter 300 meters retrett er jeg tilbake på leden og følger pent skogslandskap ned til Furuberget. Jeg innlosjerer meg i høylaua på tunet som består av en 8-10 inntakte finne hus plassert hulter i bulter etter gammel finneskikk. I det jeg inntar middagen dukker et kjærestepar opp i fra skogen og setter seg på trappa på våningshuset og kliner litt i god gammel Alfred og Lina stil. Dagen etter dukker en røyskatt opp og tar del i frokosten min som jeg inntar på steinhella foran den gamle brønnen på tunet. Været er veldig fint med skyfri himmel. Jeg starter på turen mot Honkaniemi. Første del går i veldig fin furuskog. Etter en stund mister jeg kontakt med leden i tett ungbjørk kratt, men etter litt leting finner jeg den igjen på andre siden av et hogstfelt. Leden går så ned til Medskogsån der en fin bru og gapahuk er satt opp. Jeg går opp på riksvei 206 på svenskesida og følger den et par kilometer vestover til Linna. Her ligger det en butikk på norske sida av grensa som lever godt av kaffe, øl og brødhungrige svensker. Jeg kjøper brød, øl og is å går tilbake til leden. Et stykke opp i lia passeres en stor forlatt gård (Oppigarden). Den har fått blikktak på alle hus en gang på femtitallet så husa er i forholdsvis bra stand, men skogen vokser innpå. På toppen av berget finner man det nedlagte finnetorpet Noppaho. Her kan man drikke ledens beste vann i fra en gammel brønn som er bygget opp av små runde steiner. En gapahuk er satt opp der det gamle huset en gang lå. Av det står bare pipa igjen. Like før skogskoia Norro skremmer jeg opp to elger. Etter Norro så går leden rett vest over furumyrer tilbake til Norge. I det jeg setter meg ned i grensegata for å vile skremmer jeg opp ei røy med 4-5 kyllinger. Ved annkomst etappemålet Honkaniemi står det stengt for all turisme, og det viser seg at eieren døde året før og enka ikke ønsker å drive videre med turisme. Jeg bestemmer meg for å gå videre et stykke. P.g.a hyttebygging langs Kroksjøen er leden lagt om på diverse skogsbilveier og hogstfelt. Etter en stund går den inn på en sti som utarter seg til en transportsvei for hogstmaskiner. Lite trivelig gange i olje, dieselsøl og gjørme inntil man kommer tilbake til grensegata og bygda Possåsen som ligger på begge sider av grensa. Dette er en perle med vid utsikt over vakker Finnskog. Bygdas befolkning består av en håndfull 80-90 åringer og står i fare for å dø ut. Man går mellom bygdas Finnetorp frem til en gammel kjerrevei mot Haldammen. Etter å ha gått en stund på kjerreveien dukker det av alle ting opp en franskregistrert bil med en canadisk negresse som stopper og spør hvorfor i all verden jeg går rundt i ødemarka. Jeg forteller om Finnskog leden. Hun rister på hodet slår i hjel et par mygg og kjører sin vei. Da jeg når Juvbergstjerna dukker hun opp igjen med forsterkninger som består av hennes norske kjæreste og datter. Kjæresten viser seg å være barnebarnet til Finnskogens nylig avdødde værprofet Emil Adolfsen. Han forteller at han var med bestefaren som var fløtebas på fløting i Haldammen i mange år under oppveksten. Det er ikke måte på hvor synd det er på meg som må gå, og de får overtalt meg til å bli med dem i bilen til Halsjødammen. Vi kjører mot Fliselva skremmer opp tre hauker, krysser elva å kommer opp på bygdeveien til Gravberget. Etter et stund må vi stoppe opp for et rådyr som spankulerer over veien. Like etter er vi fremme ved dammen. Her står det to gamle koier som var i bruk av fløterne i gamle dager. De ligger på hver sin side av Fliselva som starter her ved dammen. Koia på østsida heter Spritfritt og koia på vestsida heter Fyllerud. Her velger man koie etter interesser slik man gjorde i gamle dager. Jeg legger meg inn på Fyllerud. Neste dag er været like fint og jeg bader i Halsjøen og slapper av litt på stranda etter frokosten. Dagens etappe er den korte strekningen opp til Gravberget. Legger ivei langs vestsida av sjøen og tar av opp en bratt kneik i flott granskog. På toppen kommer man inn på flotte furumyrer med mye moltekart. Her skremmer jeg opp nok en elg. Det begynner etter hvert å dukke opp faretruende mørke skyer i fra øst og etter litt så kommer det en reprise på Gråbergskura. Jeg søker ly innunder ei stor gran. Koker opp litt suppe og mens jeg inntar den gir regnet seg. Deretter tar jeg fatt på siste biten til Gravberget. Like før man når bygda må man gå over et jordet der leden ikke er synlig p.g.a lite bruk. Jeg når frem til kirka som er et spessielt bygg. Den er en kryssning av grantreet og de gamle norske stavkirker. På den andre siden av veien har bygdas skole blitt kafe, og her ringer jeg etter skyss tilbake til Kvesetberget. Mens jeg venter på skyss inspiserer jeg kirka, og på kafeen tar jeg meg et par, tre karbonader med egg mens jeg forteller bygdas pensjonister om hvilke store molte, elg og storfugl mengder som venter dem til høsten. Mens de gnir seg i henda blir jeg fortalt at jeg er den første de har sett gått leden dette året og det er allerede snart midt i Juli. Jeg er overrasket over hvor mye fin urørt natur det fortsatt står igjen på Finnskogen. Dyrelivet jeg fikk se var også over all forventning. Enkelte steder var leden vanskelig å finne enten p.g.a lite bruk eller p.g.a flatehogst midt i leden. Om flere går leden så vil anntageligvis skogeierne ta mere hensyn til vandrerne. Finnskog leden er til for deg som ønsker deg tilbake 100 år i tid. Enten du velger en etappe som dagstur, to-tre som en helgetur eller hele leden over et par uker venter store naturopplevelser på deg. Du kan også bruke terrengsykkel på deler av leden. En tur til Finnskogen kan også brukes til padleturer med kano. Elvene Rotna og Kynna er blant to av perlene som venter kanofolket. Jeg fikk ikke oppleve bjørn eller ulv denne gangen, men den natta jeg overnattet på Fyllerud er jeg ganske sikker på at det var en bjørn som skreik øst i berget.


Click here to go home !


Copyright © 1997 Geir Odden